Erektil dysfunksjon eller impotens er manglende evne til å oppnå, eller vedlikeholde, tilstrekkelig reisning av penis til å gjennomføre et samleie. Man skiller mellom psykiske og organiske årsaker til ereksjonssvikt.

Psykiske årsaker til ereksjonssvikt kan være: Prestasjonsangst, traumatiserende seksuell opplevelse, relasjonsangst, engstelse, depresjon, stress.

Dersom en mann har morgenereksjon, men ikke får ereksjon sammen med partner kan man anta at årsaken er psykisk. Ereksjonsproblemer kan ofte bli verre av selve frykten for å ha et problem. Når ereksjonen ikke fungerer optimalt kan dette resultere i at mange menn unngår seksuelle situasjoner. Har man partner kan denne oppfatte dette som manglende tiltrekking, noe som kan igjen kan gi problemer i parforholdet. Har man ikke en partner er det mange menn som unngår å innlede et nytt forhold.

Selv om ereksjonsproblemer er en vanlig lidelse, så er menn nølende til å snakke om dette med andre menn, partner eller fastlegen, og ofte går det ut over både selvfølelsen og livskvaliteten. Uavhengig om årsaken er av psykisk eller organisk art, fører det ofte til den samme emosjonelle påkjenningen med redusert selvfølelse og depresjon, og redusert livskvalitet både for den det gjelder, men også for partneren.

Det blir ofte antatt at årsaken til ereksjonssproblemer i hovedsak er psykisk. Nyere forskning viser imidlertid at hos 15-72% av menn under 40 år med ereksjonssvikt er årsaken organisk. Dersom en mann ikke har morgenereksjon kan det være en organisk årsak til dette, noe som bør undersøkes av lege.

Organiske årsaker til ereksjonssvikt kan være:
Vaskulære:
 Nedsatt arteriell blodtilførsel, som ved kardiovaskulær sydom, arteriosklerose, hypertensjon, diabetes mellitus, hyperlipidemi, røyking, kirurgi eller strålebehandling.
Nevrologiske: Perifere nerveskader eller sykdommer som diabetes, alkoholisme eller andre polyneuropatier. Sentrale forstyrrelser i nervesystemet som multippel sklerose, Parkinson, Alzheimer, slag samt ryggmargs- og hjerneskade, prostatektomi eller strålebehandling ved prostatakreft.
Hormonelle: Hypogonadisme, hyperprolaktinemi, hyper- og hypotyreose, hyper- og hyperkortisolisme.
Skader og medfødte misdannelser, Peyronies sykdom, traumer, stråleskader, prostatektomi eller betennelser.
Medikamenter: En lang rekke medikamenter forstyrrer ereksjonen. Mange menn er ikke klar over at medikamentene de tar kan forårsake ereksjonssvikt. Både reseptbelagte og reseptfrie medikamenter kan forårsake denne bivirkningen.  Selv om de behandler sykdommen eller plagen du tar medikamentet for kan de altså gi en økt risiko for potensproblemer og påvirke lysten. De vanligste medikamentene som forårsaker ereksjonssvikt er: Blodtrykksmedisin, antidepressiva, antihistaminer, Parkinson medisin, kjemoterapi, opiater, men også et av våre mest brukte medikamenter NSAIDS (smertestillende, anti-inflammatorisk og febernedsettende) som har en lang liste med alvorlige bivirkninger kan i tillegg gi ereksjonssvikt.

Det er viktig å understreke at du ikke må slutte med medisiner uten at det er i samråd med din lege. Snakk med legen din om du mistenker at medikamentet du tar påvirker ereksjonsevnen din. Ofte kan bytte til et annet medikament både behandle sykdommen eller plagen din uten å gi ereksjonssvikt.

Referanser:
Andersson, K.-E., 2011. Mechanisms of penile erection and basis for pharmacological treatment of erectile dysfunction. Pharmacological reviews, 63(4), pp.811–59.

Dean, Robert C, and Tom F Lue. “Physiology of penile erection and pathophysiology of erectile dysfunction.” The Urologic clinics of North America vol. 32,4 (2005): 379-95, v. doi:10.1016/j.ucl.2005.08.007

Ludwig W, Phillips M: Organic Causes of Erectile Dysfunction in Men Under 40. Urol Int 2014;92:1-6. doi: 10.1159/000354931

Sadovsky, Richard. “Asking the questions and offering solutions: the ongoing dialogue between the primary care physician and the patient with erectile dysfunction.” Reviews in urology vol. 5 Suppl 7,Suppl 7 (2003): S35-48.

Tomlinson, John, and David Wright. “Impact of erectile dysfunction and its subsequent treatment with sildenafil: qualitative study.” BMJ (Clinical research ed.) vol. 328,7447 (2004): 1037. doi:10.1136/bmj.38044.662176.EE